Når juli starter med slikt fint vær, kan jeg være hvor som helst i hele verden bare jeg ser Dølisjøen. Jeg kan gå eller sykle rundt, ro på langs eller på tvers og sist men ikke minst viktig, jeg kan bade. Temperaturen i vannet er 23 grader.
På turen rundt Dølisjøen vet jeg nå at jeg også driver med skogsbading. I TV-serien Jakten på det gode liv på NRK1 i går snakket Dr. Sanjay Gupta nemlig om akkurat det, skogsbading. Han var i Japan, der særlig folk i store byer blir alvorlig syke av for mye stress. Et behandlingstilbud han så nærmere på var skogbading. Han ble med stressede japanere på busstur til en skog, der de gikk tur på stier mellom trærne.
Så, når jeg går tur rundt sjøen, er deler av den på stier gjennom skogen. Og der under de høye trekronene og mellom alle markblomstene på bakken, blir jeg mindre stresset. For en nordmann lyder dette ganske fornuftig. Vi blir av helsemyndighetene rådet til å gå på tur hver dag, og mange av oss gjør det ubedt.
Da Norge stengte ned på grunn av coronapandemien 12. mars i fjor, økte antall turgjengere over hele landet. Vi så det på stiene at mange flere var ute og gikk. Vi er fortsatt inne i en pandemi, særlig vanskelig er det i mange land som av ulike årsaker mangler vaksiner.
Heldigvis ser det ut til at det er mange flere enn meg som ikke har hastverk med å reise utenlands. Men mange tar også sjansen, pakker kofferten og drar. Så lenge barn og yngre voksne ikke er vaksinert, syns jeg det er litt korttenkt. Denne uvaksinerte gruppen i samfunnet vårt har tatt mange hensyn til andre, ikke minst oss eldre. Nå bør vi vaksinerte ta hensyn til de uvaksinerte.
Så, gi deg selv en sommer til i Norge. Vær ute, gå på tur, bad i både skog og vann. Ved Dølisjøen har Slåstad grendeutvikling kanoer for gratis utleie. God sommer!
Siden 24. februar har nyhetene om Russlands invasjon i Ukraina fulgt oss natt og dag gjennom TV-kanaler, i radio, på nettaviser og i sosiale medier. Det er bare vi selv som begrenser hvor mye vi ønsker å ta inn og hvem vi ønsker å lytte til.
Det er 48 år siden jeg fikk førerkort i 1973. Dagen var 2. juli og hele Norge flagget, ikke for meg men for kong Olav V, som hadde bursdag. Den første bilen kjøpte jeg i Tyskland fire år senere, en lyseblå VW-boble. Men nå må jeg øvelseskjøre igjen.
I et og et halvt år har jeg lest og skrevet av 46 dagbøker, som er over 100 år gamle. Det har vært utrolig spennende. Men hva slags skriftlige spor vil det ligge igjen etter meg og dere en gang i framtida?