I sommer har jeg lest Sigurd Hoels romaner, novelle- og essaysamlinger. Den siste boka jeg leste var «Tanker i mørketid» som kom i 1945, etter at andre verdenskrig var slutt. Hoel så tidlig hva som skjedde i Tyskland etter at Adolf Hitler kom til makten som rikskansler i 1933.
Joseph Goebbels var propagandaminister for Hitler. Og Sigurd Hoel beskriver i boka hvordan Goebbels systematisk tok for seg del for del av samfunnet, fra barnehagene og skolene til pressen, radioen, filmen, teatrene, musikken, arkitekturen, billedkunsten og litteraturen. De som ikke fulgte Goebbels krav, fikk enten sparken eller de rømte landet før han kom så langt. Bøker som ikke passet med nazistenes tankegang, ble fjernet fra bokhandlene og bibliotekene. Jøder og homofile ble forfulgt. Så kom krigen, og Hoel beskriver hvordan okkupasjonsmakten gikk løs på de samme delene av samfunnet i Norge. Forfatteren, født i Nord-Odal, måtte selv komme seg over til Sverige og bodde der de siste krigsårene.
På de siste sidene av boka spør Sigurd Hoel om det er noen fare for at dette kan skje igjen. «Det er ikke meningen å male fanden på veggen. Det er nå alt i alt lite sannsynlig, at vi vil oppleve noe nytt stort utbrudd av nazisme i løpet av den første generasjon. Men mindre utbrudd må vi regne med. Hele den utviklingen som er beskrevet ovenfor, vil komme til å gjenta sig – hvis vi er så tykke i hodet, så trege i tanken, så uhelbredelig dumme, så glade i vårt eget, deriblandt i vår egen lille bås, at vi ikke kan eller vil lære noe som helst av det som er skjedd i verden fra 1933 til nå.» skrev han.
Tilfeldigvis leverte jeg «Tanker i mørketid» tilbake på biblioteket den uka det var «Forbudte bøker-uka» på norske bibliotek. Universitetsbiblioteket i Oslo siterte i den anledning Lester Asheim: «Den som velger ut, har tillit til lesernes intelligens; den som sensurerer, har kun tillit til sin egen.»
Da Sigurd Hoel kom med sin andre roman «Syndere i sommersol» i 1927, advarte prester i norske kirker mot den syndige boka. Det førte trolig til at den solgte mer. I dag ler vi av det. Agnar Mykle ble med romanen «Sangen om den røde rubin» i 1957, sammen med forlagsredaktør Harald Grieg, anmeldt for pornografi og boka ble inndratt. Sigurd Hoel hadde vært konsulent for boka. Men Mykle og Gyldendal forlag ble frikjent. På bibliotekene kan du låne både norske og utenlandske bøker som er blitt forbudt eller forsøkt blitt det.
I disse dager pågår valgkampen for ny president i USA. Flere TV-programmer, ikke minst serien «UXA - Thomas Seltzers Amerika» på NRK, viser skremmende holdninger hos store grupper amerikanere. Eller folk i ulike båser, som Sigurd Hoel nok ville ha kalt dem. Vi hører abortmotstandere. Vi ser kvinner som vil være tradisjonelle hjemmeværende husmødre, såkalte «trad wifes». Vi hører folk som er imot kjønnsmangfold. Og vi hører om bøker som fjernes fra bibliotek og bokhandler. Folk blir på utspekulerte måter også hindret fra å stemme ved valg. Det skjer i et såkalt demokratisk samfunn. Det er skremmende. Men også her i landet er det unge politiske stemmer som hyller «trad-wifes» og vil hil hindre informasjon om kjønnsmangfold.
I Norge tar vi demokrati og ytringsfrihet som en selvfølge, men vi opplever stadig at begge deler utfordres. Folk må få mene og ytre hva de vil, men vi må aldri godta at noen får legge lokk på friheten til å informere eller la se informere.
(Andre kilder: snl.no, Øystein Rottems biografi: Sigurd Hoel: et nærbilde - 1991)
Jeg vet ikke hvilken byggmester skuespillerne på Nationaltheatret kunne ta kontakt med for å få restaurert Nationaltheatret og reist et nybygg til en verdi av 10 milliarder kroner. Finansminister og senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum ønsker som kjent ikke å bevilge mer enn 3 milliarder, og det kun til restaurering av det gamle.
Siden 24. februar har nyhetene om Russlands invasjon i Ukraina fulgt oss natt og dag gjennom TV-kanaler, i radio, på nettaviser og i sosiale medier. Det er bare vi selv som begrenser hvor mye vi ønsker å ta inn og hvem vi ønsker å lytte til.
Det er 48 år siden jeg fikk førerkort i 1973. Dagen var 2. juli og hele Norge flagget, ikke for meg men for kong Olav V, som hadde bursdag. Den første bilen kjøpte jeg i Tyskland fire år senere, en lyseblå VW-boble. Men nå må jeg øvelseskjøre igjen.