Det er 48 år siden jeg fikk førerkort i 1973. Dagen var 2. juli og hele Norge flagget, ikke for meg men for kong Olav V, som hadde bursdag. Den første bilen kjøpte jeg i Tyskland fire år senere, en lyseblå VW-boble. Men nå må jeg øvelseskjøre igjen.
Som mange andre har vi skaffet oss en el-bil. Men det er ikke bare det at den er elektrisk, som gjør at jeg syns det er litt utfordrende. Jeg har aldri kjørt bil med automatgir heller.
Bil er for meg en ting på fire hjul, som jeg trenger for en del gjøremål i hverdagen. Bilmerker har aldri interessert meg. Men jeg vil at den bilen jeg bruker skal være trygg å kjøre med, og at den skal være i orden. Det kreves store ressurser for å produsere en ny bil, så å kjøre el-bil er ikke uten videre miljøvennlig. Å avvenne meg med å se på prisene på drivstoff etter veiene, det skal jeg nok klare.
I dag var jeg på en lengre tur for å øvelseskjøre. Den gikk fra Slåstad til Flisa om Finnskogen og tilbake. Finnskogvegen (bildet) er fin for øvelseskjøring med lange rette strekninger og nesten ingen trafikk.
Det er lurt å lære seg noe nytt, har jeg hørt, særlig for oss som har levd en stund. Og jeg er ikke utlært etter en tur. Venstrebeinet spretter fram og leter etter kløtsjen, og hvor er håndbrekket? Lukeparkering har jeg alltid vært dårlig på, så å prøve på det må nok vente en stund.
Da jeg nylig skulle ordne forsikringen på bilen, spurte hun i forsikringsselskapet etter kilometerstanden. For å finne den måtte jeg ut i bilen med henne på øret og så prøvde hun tålmodig å forklare meg hvor jeg kunne finne den. Det ble en veldig hyggelig samtale. Men fortsatt gjenstår det å finne forklaring på mange symboler og nødvendige opplysninger.
«Når alt annet er prøvd så les bruksanvisningen», brukte en tidligere kollega å si. Det er bare det at brukerhåndboka til bilen ikke er på papir, men via skjermen i bilen. Den er dessuten bare tilgjengelig når bilen står stille. Det er sikkert lurt, for sjåføren bør holde blikket på veien. Men passasjeren i bilen kan heller ikke lete etter svar der under kjøreturen.
Skjermskrekk har jeg ikke, så neste øvelse blir å ha tålmodighet nok til å lære meg alt jeg trenger for å bruke alle bilens finesser.
Siden 24. februar har nyhetene om Russlands invasjon i Ukraina fulgt oss natt og dag gjennom TV-kanaler, i radio, på nettaviser og i sosiale medier. Det er bare vi selv som begrenser hvor mye vi ønsker å ta inn og hvem vi ønsker å lytte til.
Når juli starter med slikt fint vær, kan jeg være hvor som helst i hele verden bare jeg ser Dølisjøen. Jeg kan gå eller sykle rundt, ro på langs eller på tvers og sist men ikke minst viktig, jeg kan bade. Temperaturen i vannet er 23 grader.
I et og et halvt år har jeg lest og skrevet av 46 dagbøker, som er over 100 år gamle. Det har vært utrolig spennende. Men hva slags skriftlige spor vil det ligge igjen etter meg og dere en gang i framtida?